På gjensyn, BCI!
Alt har sin ende, så også vårt opphold på barnehjemmet. Iallefall for denne gang.
Vi hadde vært der i totalt 7 uker, med en ukes opphold hvor vi dro på en liten turistrunde til andre deler av landet. Det var også nå kommet inn en rekke andre frivillige, så vi fant ut at det var på tide for oss å ta farvel og fortsette på den planen vi egentlig hadde før vi tok denne impulsturen innom Kambodsja; finne oss et mer permanent bosted i Thailand.
Så her er vi nå, i Hua Hin, ca to timer sør for Bangkok. Her har vi alt vi ønsket oss etter tre måneder på reisefot og nesten to måneder i enkle kambodianske kår: Soverom med AC, vestlig bad, vaskemaskin, stue med sofa, kjøkken med kjøleskap og kokemuligheter, stor fin terrasse og et herlig basseng rett utenfor. Hvilken luksus! Gleden av å kunne koke egen kaffe på morgenen og sette på ei vaskemaskin er sterkt undervurdert!
Og endelig er vi også tilbake til de fantastisk gode smakene i det thailandske kjøkken. I går spiste vi et par retter som riktig åpnet opp både svettekjertler og tårekanaler. Yum!
Det var tungt å reise fra den herlige gjengen på BCI, men vi har lovet både dem og oss selv at vi skal tilbake. Og med det nye flotte datautstyret har vi nå også fått igang flere av de eldste barna på email. Så nå får vi masser av mail fra dem. Det går mye i «hello teacher, how are you, where are you now? when you come back? In BCI we have rain today, are you in Thailand now?» osv.
Vi tenker at øvelse gjør mester, så vi svarer med masse spørsmål og får stort sett det samme tilbake hver gang :-) Men artig å prøve å holde litt kontakt med dem på denne måten.
Når vi nå er tilbake i Thailand ser vi også hvor mye mer utviklet dette landet er i forhold til Kambodsja og hvor mye fattigere Kambodsja faktisk er. På barnehjemmet bor flere unger som har familie, men hvor det rett og slett ikke finnes nok mat til å mette alle munner.
Hong har også et hjerte for disse som har det vanskeligst og hun prøver å gi noen av dem jobb som f.eks å hjelpe med bygging og vedlikehold på hjemmet. Noen ganger har heller ikke hun penger å betale dem med, men da jobber de for ris. Så får de iallefall litt mat den dagen.
To av jentene våre ble hentet for å besøke sin bestemor en dag. Den ene sprang skrekkslagen og gjemte seg under senga, men ble omsider med da de forsikret henne om at hun skulle tilbake til BCI igjen. De var borte til neste dag og hadde fått ett egg å spise. Man kan skjønne at de ikke vil hjem.
Hong har lest i sine tarotkort at det kommer til å bli problemer i landet de siste månedene av året. Så da bestilte hun sporenstreks sin årlige reise til USA. Hun tror vietnameserne er på vei.
Hun var overlykkelig da Mats foreslo at han kunne bake kake til forrige bursdagsfest. Hun har nemlig blitt skeptisk til å kjøpe kaker fra baker’n i byen. Noen av ingrediensene kan komme fra Vietnam og hun har hørt at de har begynt å putte opphakkede gummistrikk i varene.
Jeg håper den voksende turiststrømmen kan hjelpe landet, men er redd det er et godt stykke igjen. Regjering og myndigheter er gjennomkorrupte. Den sittende statsministeren har styrt i 40 år og er mistenkt for å regissere alle valgresultater. Landet mottar store bistandsmidler, men det er uvisst hvor pengene tar veien. Og imens fortsetter det hardt prøvede folket å klare seg som best de kan, med et ukuelig mot og et beundringsverdig humør.
Sreynich planter urter og grønnsaker. Neste dag hadde endene spist opp alt sammen.
Sneglefest!
Vår gode nabo Mr Soy med kone, svigerdatter og barnebarn. Butikkeier og tuk-tuk-kjører.
Raver henger som vanlig i et tre
Rittri gjør klart til oppvask
Badetur til Baray, hvor den fryktede draken holder til. Vi så den ikke og jeg fikk streng beskjed om ikke å snakke høyt om den! Vannet var forøvrig varmere enn den varme lufta…
Raver og Chea
Rittri og Tieing
Panha, Neymar og Ronaldo
Og når alle andre holder på å klikke av hete, dukker Sochea opp i dunvest. Eh?
See you soon, Narath og Nary!
See you soon, BayMax, Arsenal og Crazy Frog!
